Våg å være

Jeg er ferdig med å lese boka "Våg å være, - Når en krise inntreffer" og "Mitt første fotoår" av Trond Andersen. Det er altså to bøker i ett, fotodelen på ene siden og selve boka på den andre.

Jeg så tilfeldigvis et intervju med Andersen på "God morgen Norge", og ønsket meg derfor boka til jul.
Trond Andersen er utdannet coach, og jobbet som dette før han ble rammet av en alvorlig hjernesvulst.
Boka er hans fortelling om hvordan han taklet dette, og hvordan man kan takle motgang og vanskelige opplevelser generellt. En av konsekvensene av hjernesvulsten var at han mistet 75% av synet. Alikevel gav han ikke slipp på drømmen om å fotografere, og meldte seg på flere fotoworkshops med den kjente fotografen Morten Krogvold. Fotodelen av boka er et resultat av den prosessen.

Tekstdelen handler om veien fra å oppdage svulsten, til å akseptere livet som det ble etterpå.
Dessverre rørte ikke boka ved meg slik jeg skulle ønske den hadde gjort. Andersen har mye å fortelle, og historien i seg selv er sterk og rørende. Men språket er ikke spesiellt godt, og jeg føler ikke at han klarer å formidle det han vil. Han har blant annet med flere samtaler med sønnene sine. Samtalene kommer etter at han er operert for hjernesvulsten. Jeg forstår at dette er sterke samtaler som har berørt forfatteren mye. Men han velger å presentere de i "intervju"-form, og det er problematisk. Det blir for stivt, for lite personlig.

Eksempler:
"Jeg vet du har erfart mange triste hendelser og mye sorg i ung alder. Hva tror du opplevelsene har gjort med deg?"

"Du er glad i musikk Joakim, du spiller selv gitar og synger. Hvor mye har musikken betydd for deg når livet viste seg fra sine mørke sider?"

"Hvilke ettertanker, nevn noen eksempler?"

Jeg tror en beskrivende samtale som form hadde fått frem budskapet på en mer personlig og troverdig måte.
Det blir også litt rart at kanskje 1/3 av boka handler om å, ja nettopp, gi ut denne boka.
Men selvom boka ikke er spesiellt velskrevet, har den absolutt gode kvaliteter.
Budskapet, der han virkelig klarer å få det frem, er viktig og lærerikt. Han bruker sin coachingutdannelse i måten å takle kreftsykdommen og tiden etterpå. Det er her boka er best. Løsningsfokusert tankegang er noe vi alle burde ha lest om! Det er så lett å fokusere på alle problemene vi har, men hva hjelper det egentlig?
Å fokusere på løsningen er mer konstruktivt.

Det er selve coachingdelen som er interessant ved denne boka. Kanskje skulle det vært enda mer fokus på den. Det kan være at grunnen til at den ikke treffer meg er fordi jeg er kvinne. Hadde boka truffet en mann bedre? Kanskje. Som kvinne ville jeg hatt enda mer av følelsene rundt det, det eksistensielle, fokuset på fremtiden, hvordan man bevarer det.

Konklusjon:
Det at han faktisk overlevde en alvorlig hjernesvulst og mistet 75% av synet, men alikevel valgte å fokusere positivt på livet, bestemte seg for å skrive bok og begynne med fotografering er imponerende. Jeg velger å fokusere på de tingene jeg faktisk fikk ut av boka, og selvom boka ikke er spesiellt velskrevet, lar jeg meg alikevel inspirerende av et menneske som kunne ha kapitulert for all motgangen, men som valgte å ikke gjøre det. Det siste tror jeg også er hele essensen i boka.

Terningkast:

*-* Jeanette Bækkevold *-*