Verdens beste bestefar

Min kjære bestefar døde 18. oktober. 

Han preget livet mitt dypt.

Noen få ganger her i livet kan man være så heldig at man støter på et menneske som er noe helt spesiellt.
Et menneske som er positivt, livsglad, energifylt og eventyrlystent. En som lærer deg viktige ting om livet.
En som gir betingelsesløs kjærlighet, repekt og tillit. En som ikke er redd for å være seg selv og som står for sine meninger.
En som tør å være leken og som tør å engasjere seg.
Besta var et sånt menneske.

For oss var du verdens beste bestefar.
En sånn som du kan sitte på fanget til. En sånn som tar deg med på museum og i akebakken. En sånn som vet alt og som kan svare på vanskelige spørsmål.
Å lage mat var du ingen racer på, men ingen kunne lage banansplitt som Besta.

Hos deg og Mimmi var det godt og trygt å være. Der var det cowboymat og kortspill og barberklem.
Vi hadde juleverksted og påskeverksted. Lange frokoster på senga med Donald-blader og sjokolade.
Vi hadde eget lekerom hos dere, men det mest spennende rommet, var ditt rom. Bestas kontor.
Jeg kunne tilbringe timer med å studere alle de rare tingene du hadde der.
En utstoppet piraja, et trespeil med lemmer fra India, haitenner fra Australia.
Det meste minner fra ditt lange liv som sjømann. Vi elsket å høre på sjørøverhistoriene dine.

Besta og jeg, Ahus 2012.

  Besta og jeg, Australia 1980.

Du var mye ute på sjøen da jeg var liten, og da tegnet vi og skrev lange brev til deg. Jeg husker følelsen når vi satt og ventet på at du skulle komme hjem.
Da hadde Mimmi pyntet seg og alle gledet seg sånn!

Noe av det største du ga meg i livet, foruten kjærlighet selvsagt, var respekt og tillit. Denne respekten og tilliten var gjensidig.
Da jeg som tenåring fikk jobb i lokalavisen, kjørte du meg til jobb to dager i uka og annenhver helg.
"Jeg gjør det med glede", sa du. "Så får du øvelseskjørt, og jeg får pratet litt med deg".
To år etter fikk jeg endelig lappen. Du lånte bort bilen din til meg dagen etter at jeg fikk sertifikatet. Det tror jeg ikke jeg hadde turt! Men det turte du.
For deg var det en selvfølge, du ga meg en tillit som ga meg selvtillit.

Du og Mimmi var gift i 60 år. Det er ikke alle som kan skilte med diamantbryllup.
Deres kjærlighet var et stort forbilde for meg. I gode og onde dager, ute til sjøs og hjemme igjen, dere holdt sammen uansett.
Dere viste meg at ekte kjærlighet fins.

Jeg fikk vite at du var syk omtrent samtidig som jeg fant ut at jeg var gravid.
En begynnelse og en slutt satt i bevegelse samtidig. 

Med voksende mage satt jeg ved sykesengen din. Babyene i magen ble sterkere, du ble svakere.

Så var slutten her.
Vi satt hos deg de siste dagene, og livet ditt ebbet ut mens vi holdt deg i hånda og Griegs "morgenstemning" spilte i bakgrunnen.
Tilbake er en tomhet, et sort hull som aldri kan fylles. Men jeg lover deg en ting, Besta, du vil aldri bli glemt.
For dine sjørøverhistorier vil leve videre, som godnatthistorier for mine to gutter, som startet livet da ditt tok slutt.

Hvil i fred, kjære Besta!

Jeanette:-)